Sa vlejten votat e shqiptareve?

   

Eshte ngjitur ne pallatin presidencial te Shkupit me cerek milioni vota te shqiptareve. Te siguruara ne menyre te dyshimte nga Menduh Thaci. Por sot, Boris Traikovski nuk i perket me asnje krahu. Dhe rrezikon te humbase konsensusin, pas nje tentative te quajtur nga shumekush si gafe politike

Nje furtune e vertete ka pushtuar prej mese dy jave Shkupin. Ne qender te saj, si rralle here, gjendet Presidenti i Republikes se Maqedonise, Boris Trajkovski. Politika, shtypi, juristet ish partia e tij dhe kundershtaret e saj, pra pothuajse te gjithe e kane vene ne qender te shenjestres. "Sot Boris Trajkovski e humbi te drejten morale qe te konsiderohet presidenti yne - ne kuptim politik ai nuk eshte me Kryetar i Republikes se Maqedonise", shkruante me 10 prill, kryeredaktori i se perditeshmes se njohur, "Dnevnik", Branko Gerovski. Nje dite me pas e perjavshmja "Vesti", vuri ne kopertinen e saj titullin: "Largohu". Ne kete zhurme qe ka perfshire shtypin, nje nga ish profesoret e tij ne fakultetin Juridik deklaronte se i vinte keq qe i kishte dhene note kaluese ish studentit, sot president, ndersa shoqata e gazetareve maqedonas ka shpallur fushaten drejtuar anetreve te saj: "Mos lejo qe pergjimi dhe tentativatimi per heshtjen e gazetareve te kalojne pa u denuar. Trego se Maqedonia eshte shtet demokratik ne te cilin sundon e drejta".

Sepse pikerisht per kete behet fjale. Presidenti i zgjedhur prej mese tre vjetesh, tani kercenohet nga nisja e procedurave te shkarkimit te tij. Shkaku: nje dekret amnistie qe ai ka firmosur ne favor te ish Ministres se Brendeshme dhe me pas

Drejtoreshes se Agjensise se Zbulimit, Dosta Dimovska. Ne fakt kjo grua e forte, ish nenkryetare e partise se Gjeorgjevskit,

akuzohet sot per pergjimin e me shume se 200 personave. Ceshtja e saj ishte ne proces. Dhe ajo qe per shumekend perbente skandal, qe pikerisht fakti se Presidenti i Republikes kerkoi te hyje midis ketij procesi. Akt ky qe mund te kompromentoje ndjeshem karieren e tij politike.

Ne fakt Boris Trajkovski asnjehere nuk ka qene nje figure e dores se pare. Ata qe e zgjodhen president, pra ish kryeministri Gjeorgjevski dhe aleati i tij shqiptar Arber Xhaferri, u nisen nga mendimi se ai do te vazhdonte te qe nje president qe do te qendronte ne hije. Sepse kreu aktual i shtetit maqedonas,

nuk kishte ndonjefare ambicjeje ne karrieren e tij politike: ai ishte njeriu i cili se bashku me liderin e ri karizmatik te partise nacionale maqedonase, shetiste neper bote ose ishte i pranishem ne takimet e tij me te huajt, si keshilltar per ceshtje te politikes se jashtme (varianti me i mire) ose si perkthyes (varianti me i keq). Kjo ndihme e ofruar per liderin, pas fitores se koalicionit VMRO-DPMNE -PDSh- Alternativa Demokratike ne zgjedhjet parlamentare te vitit 1998 u shperblye me poziten e zevendesministrit te Puneve te Jashtme. Boris Trajkovskit fati dhe rastesia ia sollen qe kete pozite ta shfrytezoje ne menyren me te mire te mundeshme. Gjate kohes se krizes se Kosoves, i emeruar ne krye te shtabit qeveritar qe perballonte gjendjen emergjente ai dha nje konference shtypi qe u mbajt mend gjate. Trajkovski i kerkoi me nje gjuhe pa ekuivoke vendeve perendimore qe te zbatonin premtimet ekonomike per vendin e tij qe kishte mbajtur mbi 350 mije te larguar nga serbet. 

Pikerisht fakti se me kete deklarate jodiplomatike, Trajkovski fitoi pike ne opinionin e brendeshem ishte vendimtar qe ne VMRO-DPMNE te fillojne te mendojne per kete kandidat partiak ne zgjedhjet e ardheshme presidenciale. Emri i tij dalngadale po fitonte terren ndaj atij te Vasil Tupukovskit, kreut te Alternatives Demokratike qe drejtonte vendin ne koalicion me Gjeorgjevskin dhe Arber Xhaferin.

Por "Cile" ashtu sic e therasin shkurt Tupukovskin nuk pati fat. Ai qe kishte bere nje fushate elektorale per te ardhur ne pushtet te mbeshtetur ne begatine dhe prosperitetin qe do ti vinte Maqedonise, pas lidhjes se saj me Taivanin, po e shihte veten gjithnje e me te menjanuar nga majat e pushtetit.

Georgievski, duke ndjere nevojen per tu distancuar nga premtimet parazgjedhore dhe duke ia hedhur fajin AD-se, e pranoi idene e ish dores se tij te djathte, Dosta Dimovskes (pikerisht asaj qe akuzohet sot), qe Boris Trajkovski te jete kandidat presidencial i VMRO-DPMNE-se. Me kete vendim natyrisht qe qe dakort edhe kreu i PDSH, Arber Xhaferi.

Ne ate kohe vetem Arber Xhaferi, qe i vetmi qe mbronte idene se dalja e te tri partive te Qeverise se atehershme me kandidate te vecante presidenciale eshte fillimi i shkaterrimit te koalicionit te trefishte.

Natyrisht qe nese do te ndodhej para alternatives, o me ne, o me ata, Xhaferi, per interesat e tij dhe te shqiptareve do te zgjidhte anen e kryeministrit Gjeorgjevski. Gje qe ndodhi. PDSH-ja, me saktesisht nenkryetari i saj Menduh Thaci, duke e arritur kulmin e aftesive te tij organizative, arriti ta zgjedhe Trajkovskin President te Maqedonise.


Eshte fakt se Boris Trajkovski qe Presidenti i pare i Maqedonise i zgjedhur me votat e shqiptareve. Thaci, qe njeriu vendimtar i raundit te dyte te zgjedhjeve te zhvilluara me 1999. "Vetem Zoti e di se si jane ndier njerezit e shtabit te Trajkovskit, dhe ai vete, duke pritur dike nga selia e PDSH-se qe t`i lajmeronte se "puna eshte kryer". Vetem me mjeshterite e Thacit u be e mundur qe Boris Trajkovski, kandidati i VMRO-DPMNE-se i cili ne raundin e pare kishte rreth 210 mije vota me pak se Tito Petkovski, kandidat i LSDM-se, te behet Kryetar i Maqedonise se pavarur pas dy mandateve te Kiro Gligorovit" shkruan per kete ngjarje e perjavshmja maqedone ne gjuhen shqipe, Lobi. Disa pretendojne se Thaci me menyrat e tij aspak demokratike, arriti ti siguroje presidentit te ardhshem 245 000 vota, disa te tjere flasin per 265 000. Menduh Thaci vete, ka treguar se ne ato momente rokopuje i lejoi vehtes vetem nje luks te vogel. Ai i la partneret e koalicionit ne pasiguri per disa ore dhe vetem me pas i njoftoi se ka arritur te siguroje zgjedhjen e Trajkovskit.

Por, sidoqofte, kur kjo gje u be e ditur, VMRO-DPMNE-ja dhe PDSH-ja nuk e fshihnin kenaqesine qe Trajkovski eshte zgjedhur me votat e shqiptareve, duke theksuar madje se kjo eshte cilesi e nje shoqerie multietnike. Opozita, para se gjithash LSDM-ja, edhe pse e tronditur nga rezultati, refuzoi t`a pranoje ate duke deklaruar se presidentin Trajkovski do ta emertoje si "qytetari Trajkovski".

Dhe vertet Presidenti u soll me me shume qytetari se kushdo tjeter, kur Maqedonia u perfshi nga kriza e vitit 2001. Jo vetem per shkak se ne mandatin e tij kishte te arkivuara votat e shqiptareve, por si pasoje e pikpamjeve te tij fetare si dhe e nderhyrjeve te faktorit nderkombetar, ai mbajti nje rol me te ekuilibruar.

Trajkovski ne ate kohe funksiononte i dyzuar ndermjet presioneve te cilat vinin nga kryeministri e lideri i partise se tij dhe perfaqesuesve te bashkesise nderkombetare. Trajkovski s`kishte kapacitet qe t`i kundervihej Georgievskit (me vone te perforcuar me "vellain Lube", Boshkovskin), i cili prej tij priste degjueshmeri te pakushtezuar. Ai ishte i detyruar qe te pranonte gjithcka qe urdheronte kryeministri, si per shembull aksionet ne Trebosh, ne Haracine, ne Vice apo Lubeten. Por, Trajkovski gjate krizes se vitit 2001, padashur tregoi nje cilesi te tij: ai arriti t`i degjoje dhe pranoje sugjerimet e perfaqesuesve te bashkesise nderkombetare. Keshtu qe gjithmone kur gjunjezohej para presioneve te Georgievskit, ne Shkup vinin Robertsoni dhe Solana, dhe Trajkovski korigjohej. Ne kete menyre Trajkovski i'a arriti qe te mos dorezohet para presionit per vendosjen e gjendjes se luftes dhe as mos ti bashkengjitet perfundimisht obsionit luftarak per te cilin kembengulte Gjeorgievski.

Pas luftes, Trajkovski pranoi te jete ai i cili do te kompensonte mosgatishmerine e Gjeorgievskit per te zbatuar amnistimin e ish-pjesetareve te UCK-se. Por, edhe ketu u mbeti borxh shqiptareve, me qe te drejten e vet per amnistim nuk e shfrytezoi edhe ne rastet me evidente te shfryrjes se inatit politik te pushtetit gjyqesor, protagonistet e te cilave ende gjenden ne burg. 

Kete te drejte ai po e zbaton te plote tani kur ne kundershtim me nje pjese te madhe te opinionit maqedon vendosi te nenshkruaje amnistine per ish propozuesen e tij Dosta Dimovska.

"Doreheqje jap, Dosten nuk e jap!", thuhet se ka deklaruar Trajkovski ditet e fundit. Edhe ne mos qofte e vertete eshte e gjetur bukur. Sepse te dy personazhet e kane mbeshtetur reciprokisht njeri - tjetrin. Ne kohen kur Dimovska kryente detyren e Ministres se Brendeshme dhe nenkryetares se partise ne pushtet, ajo i coi ne vesh Gjeorgjevskit emrin e Trajkovskit per president. Me pas, kur ajo dha doreheqjen si nga partia ashtu edhe nga qeveria, qe presidenti ai qe e emeroi Drejtoreshe te Agjencise se Zbulimit. Qe ai serish, qe tani kur ajo gjendet ne situaten e saj me kritike, me akuzen se ka pergjuar mbi 200 persona, ende pa mbaruar proceset gjyqesore, i dha amnistine.

C'kosto politike mund te kete ky gjest luajaliteti ne karieren politike te Presidentit Maqedon. Po ti besosh atyre qe sot i bien tambureve te alarmit pergjigjja jepet shkurt: Te madhe. Sepse edhe shanset e Trajkovskit per tu rizgjedhur nuk ishin te vogla. 

Ai kishte lidhje te mira me administraten e Bushit edhe per faktin se eshte nje besimtar protestant. Ai kish lene nje shije te mire edhe tek europianet per menyren se si e menaxhoi krizen e dy viteve me pare. Ndaj ne kushtet kur edhe dy partite kryesore nuk kishin artikuluar ende emra te besueshem per fushaten e ardhshme presidenciale, ato i frikesoheshin faktit se nje mandat i dyte per Trajkovskin mund ti imponohej Maqedonise nga jashte.

Kesaj i druhej me shume VMNRO-DPMNE, sot ne opozite, e cila nuk ushqen as idene me te vogel per te bashkepunuar edhe me me djalin e saj plangpishes. Ndersa paradoksi eshte se socialdemokratet, qe dikur e konsideronin vetem "qytetar te Maqedonise", tani e pranojne. Megjithese eshte e veshtire qe Boris Trajkovski te marre nje mandat te dyte nga ta. Shpresa e tij e vetme mbeten nderkombetaret, por vetem me nje kusht. Nese ai nuk ben veprime te nxituara nga ato qe nuk mund te arrijne nje konsensus te brendeshem.